You and me - outside. Now.

Alarmen går av i dag tidlig, etterfulgt av et øyeblikks glede når jeg ser jeg har glemt å omstille alarmen. Kan sove en hel time lengre.

Går ut denne døra for siste gang og sier et stille takk for de skjønne menneskene som tok meg inn

og kommer meg avgårde og stiller meg opp i midten på undergrounden, selv om det er ledige seter. Jeg gjør som jeg har gjort de siste døgnene, finner noe å fokusere på og står i ro.

Jeg er så rolig at jeg fort innser at jeg ikke trenger å vente med å spise den oatmeal-baren jeg kjøpte til frokost. Jeg tygger og svelger, rasler i papiret og tuter av vannflasken etter behov. Så god den var. Folk ser flakkende i min retning før de går tilbake til seg selv. Jeg føler det ikke noen steder. Og når jeg innser dét kommer det ut som en liten tåre i øyekroken og jeg må smile.

 Flørter til og med med tanken om at jeg skulle ønske flere mennesker på tuben la merke til meg, såg på meg i mitt stolte øyeblikk av å være urørt av angst i en slik setting.

Men de fleste sover eller har sitt eget lille punkt de stirrer tomt inn i og unngår øyenkontakt.

Jeg driter meg ut i kontrollen på vei til toget som går til Gatwick. Stiller meg også i feil kø på et tidspunkt og står der i 7 minutter før jeg spør en ung kjekk mann om denne køen er rett for meg og peker på billetten min. Han rister lett på hodet imens øyenbrynene gjør øynene smalere og et skjevt smil kommer til syne. Legger merke til at det henger en dame på armen hans som ser på meg som om jeg var fra en annen planet. Ikke sier han hvor jeg skal gå i stedet for heller. Men det gjør ingenting og jeg ler høyt og hjertelig før jeg skifter retning.

Jeg kommer meg på flyet og begynner å tenke over de siste dagene. Jeg er så sliten. Tenker på så meningsløst det er.

Hater angsten.

Gir meg et øyeblikks lov til å være skikkelig irritert på at det må være sånn. Det gjør så vondt. Panikken jeg føler når det står på som verst (et par ganger daglig siste dagene) er ubeskrivelig og gjør meg så desperat til tider at jeg er villig til å gjøre hva som helst i frykt for hva som kan komme til å skje. Maler mentale bilder av store skoger, iskaldt vann som renner nedover kroppen, å stupe i sjøen. Det hjelper aldri. Da begynner varmen og skjelvingen å bli så intens at jeg ikke lengre eier skam det gjør så vondt, og jeg med vilje får mennesker jeg elsker som ikke lenger er her til å flashe foran de indre øynene mine. De dypeste vondeste sårene og styggeste øyeblikkene i livet mitt tvinges frem i et desperat forsøk på å føle noe annet. 

ALT for å føle noe annet enn det jeg gjør nå.

Og når disse øyeblikkene kommer med jevne mellomrom skapes det en konstant, dog varierende, frykt for om og når det kommer til å skje igjen. Jeg tenker på det hele tiden.

Så hvorfor i all verden gjør jeg dette? Jeg må jo ikke?
Må jeg, jeg som får hjertebank av å vente på at navnet mitt skal bli ropt opp, stå på scenen og gjøre dette?

Jo. Jeg må det. Jeg hadde ikke trengt det om det ikke hadde vært et problem. Men jeg nekter å ikke gjøre det på grunn av angsten.

Og når jeg hører Richard Ashforth sin stemme som runder av nummeret, og jeg vet jeg snart kan gå av scenen og vekk fra spotlightene og det blitzene kamerahavet, føler jeg en lettelse jeg ikke kan beskrive. Og jeg er trygg igjen. Jeg lever fortsatt. 

Men det var nødvendig at det var over nå. Kunne ikke ventet et sekund lengre-nødvendig.

Og greia er den, at på et tidspunkt i livet mitt hadde jeg bare som mål i livet å oppnå indre ro. Jeg ville bare leve et stille liv og være lykkelig. 

Det vet jeg for det skrev jeg for 6 år sien i Nav sine papirer. Topp fem mål med behandling, skriv det viktigste først. Jeg skrev bare det.

Hadde ingen ambisjoner om å stå på en scene og vinne over noe som helst.

Men så kom jeg ut av funken og depresjonen og møter meg selv igjen. Stolte og sterke Viktoria. Klarer ikke skrive de ordene uten å gråte.

Jeg vet hva angst er. Og år med terapi og prating har ikke hjulpet meg en døyt. Jeg lever bedre med det nå, for jeg er sterkere. Jeg kjenner angsten og vet hvordan han opererer. En irrasjonell frykt eller fobi som gjør at kroppen reagerer på samme måte som om den var i stor fare. Møter en bjørn for eksempel. Du kan jo tenke deg hvor teit det er å føle de samme følelsene når du skal gå å kjøpe brød.. Så hva gjør vi? Fight or flight kaller de det. Du blir og kjemper, eller så løper du.

For første gang i mitt liv kjemper jeg ikke bare, det går for tregt og jeg får ingen resultater.  Jeg går til krig.

Blir stoppet på vei ut av flyet av en mannlig flyvert som lurer på om jeg er en eller annen kjendis. Drit kleint.

"No. I'm a designer and a model." Svarer jeg og går med hodet hevet, fylt med en så latterlig følelse av at jeg har lurt noen at jeg må le når jeg vet han er utenfor rekkevidde. Jeg skal fortsette å si det til alle nye mennesker jeg møter fra nå av. Ingen unnskyldning.