I dag har jeg hatt veldig masse tanker i hodet. Idéer om alt jeg har lyst å gjøre! Nå! I dag!
Også blir jeg fort litt stresset og innser i løpet av dagen at jeg ikke får gjort så mye. Hvertfall føles det sånn.
På min never-ending-list-of-shit-to-do-or-the-world-will-stop-functioning. Fact!
Kanskje jeg får gjort masse, og er flink til og med. Men det er vanskelig å få med seg når man bare tenker på det man ikke får gjort.
Ikke vet jeg. Jeg vet bare at slike dager våkner jeg alltid med masse energi og pågangsmot. Noe som er fint. Men denne energien går begge veier hos meg. For jeg har så kort lunte.
Jeg har jo så mye jeg vil gjøre! Og når jeg har brukt én time på noe for så å møte på en gretten symaskin som slår seg vrang slik at jeg må rette det opp og gjøre det hele om igjen.. Jeg kan faktisk ikke beskrive med ord hva som skjer inni meg da. Jeg blir så sint.
I de øyeblikkene lurer jeg på om jeg som toåring gikk inn i trassalderens labyrint av følelser og aldri kom meg ut igjen. Det er et under at jeg aldri har kastet den symaskina ut vinduet. Eller verre. Og stakkars mamma (alltid den timingen) ringer selvsagt midt oppi suppa for å spørre om noe. Er så vidt jeg klarer å ende ordene mine i et sånt tonefall som går opp på slutten imens jeg forklarer at nei, det gjør jeg ikke, og jeg gleder meg til å se deg også. Noe jeg faktisk gjør.
Skal bare slukke en brann her først.
Faen så hissig den er.
Så sint.
Og så tenker jeg at herregud, det dér hjelper jo ikke. En symaskin forstår jo ikke om du kjefter.
Skal hvertfall ikke ha på meg at jeg er langsint. Og i kveld er det Ungkarskvinnen. Også fikk jeg jo gjort en del. Faktisk.
*No makeup was worn during this session and no sewing machines were harmed
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar