Jeg merker jeg er usikker alene. Det vil si, jeg er alltid usikker, men alene i en ukjent by blir det veldig synlig. Ikke sånn usikker som jeg blir sliten av (hva gir du meg, jeg er en pro), men sånn sosialt jevnt over awkward.
Type; jeg går inn i en rastaurant/pub/bistro -hva vet jeg, og setter meg ned. Bestiller jeg i baren? Kommer de hit tror du? Venter litt imens det flakkende blikket mitt desperat leter etter clues i de andre innfødtes oppførsel samtidig som jeg prøver å se så selvsikker og kul ut som overhodet mulig. I'm a model ffs.
Alle sitter bare å ler i sosiale grupper og drikker øl. Klokken er 13. Jeg bestiller i baren. Og før klokken er 14 er restauranten/puben/bistroen tømt. Nesten. Går de tilbake til jobb?
Jeg sitter hvertfall der fornøyd igjen og gjør dette
Etterpå går jeg i solen og vinden og koser meg. Koser meg med friheten. Den gode boken min. Boblene i blodet. Kjenner litt på ferie. Like etter stikker morgendagen meg i siden. Men det klarer jeg å ignorere enn så lenge.
Går innom WhiteChapel Art Gallery. Der vil jeg gå.
Kunne ikke få med hele navnet, da jeg hadde måttet gå ut i den tungt trafikkerte veien. Og mest sannsynlig blitt påkjørt.
Det viser seg å være mange forskjellige utsillinger over flere etasjer, jeg ser 3 av 5. Spesielt etter jeg begynner å flashe med det kule kameraet mitt som jeg er innmari dreven i med én gang jeg går inn i første utsilling før jeg ser hun sure som sitter i hjørnet der. Med PEKEfingeren. Not allowed.
Får med meg dette. Verdt å bryte reglene? Hell yea.
Føler meg halvteit der jeg går og leser om Marxisme, så jeg bestemmer meg for å følge rådet jeg fikk av en, til tider, klok attenåring. Putte på Enya på øret. Eller Aurora Aksnes.
Så jeg gjør det.
Og det er akkurat som en ny verden åpner seg. Det føles som om jeg åpner meg. Jeg hører ikke mine egne dømmende tanker om hva andre mennesker muligens dømmer meg for. Jeg bare observerer med følelsen i kroppen som øyeblikkets sang gir meg.
Jeg ser en utstilling med skulpturer som faktisk er så nydelig at jeg får lyst å smile og gråte. Forvridde ugjenkjennelige kropper med helt rolige ansikt. Øynene lukket og skjulte smil. De er vent mot hverandre. En mann og en kvinne. Ingen av de ser på hverandre eller er fysisk borti hverandre, men de er så nære. Om jeg skulle vært en skulptur ville jeg vært denne.
Jeg finner ut at jeg ikke gidder mer etter skulpturene. Ingenting hadde toppet de uansett og jeg vil bevare følelsen av de, så jeg går ut på gaten i kanskje saktere enn halvparten av tempoet jeg vanligvis går i, og ser på menneskene jeg går forbi. Det gjør jeg aldri.
Tar bilde av skoene mine for å vise at til og med de har vokst på denne nyfunne stødigheten.
Får en følelse av London by.
Kommer på at jeg ikke har spist siden frokost og blir med ett fylt med lykke.
Før jeg kommer på at jeg skal være over det der nå, og har bestemt meg for å være voksen og ikke lytte til følelsene mine.
Fair enough.
Så jeg setter meg ned første stedet som ser bra ut og spiser middag og drikker et glass hvitvin. Stedet fylles raskt med mennesker som drikker øl etter jobb og jeg føler meg, for første gang siden jeg kom hit, ensom.
Kjenner på den intense følelsen av å sitte midt en mengde av pratende, skrattende mennesker imens jeg har yndlingssangen på øret og ser ut vinduet.
Går hjem igjen. Kjøper snacks og vin på veien. Kommer på at jeg har en bestis i Netflix og at jeg kan stjele en kopp te av de jeg bor hos.
Når vi klarer å være det med, må folk ha vært deprimerte før wifi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar