Nå er ikke dette en matblogg på noen som helst måte. Men minnene og disse bildene bærer for mye kjærlighet og nytelse til at jeg klarer å holde dem for meg selv.
Matblogging kan de som har peiling ta seg av. Mener at om man velger å uttale seg om mat i dagens samfunn skal man ha en utannelse i temaet. Vi er flokkdyr, og du vet aldri hvem som ender opp med å følge deg.
Derfor kommer jeg aldri til å skrive om hva eller hvor mye, hvor ofte eller hvordan jeg spiser. Alt jeg vil si er at mat betyr mye for meg. På godt og til tider veldig vondt.
Jeg elsker nå å lage mat, hvertfall når jeg får besøk. Og jeg elsker å spise mat. Og til mer jeg ikke tenker på mat og bekymrer meg over vekt og og stresser, tillater meg alt jeg vil ha, til bedre føler jeg meg. Skal ikke være noe skam i mat. Vi har laget disse problemene selv. Og det er så trist.
Gi faen og spis maten din. Nyt den. Det er tiltrekkende! Har du lyst skal du gi deg selv lov.
Ér noe i det. Jeg lover deg.
Jeg spiser hva som helst tror jeg som er pakket inn i brød. Sikker vinner.
Vi spiste faktisk østers på gaten bokstavelig talt til frokost. Og det var ferske østers! Litt forskjellig opplevelse av det i gruppa, jeg syntes det var nydelig. Helt til hun forklarte at vi tygger to-tre ganger for å ta livet av den før vi svelger. Tror jeg tygget såpass.. oh, dear.
De her to sammen..sukk..
Dette måtte bare bli med. Fordi det er en kanadisk gris. Noe jeg hvertfall setter pris på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar