Med et kapittel avsluttet og i et nytt forsøk på indre ro melder jeg meg på en yoga-time i Bergen sammen med samboeren min. Som nyutdannet motedesigner, som hittil i år har tjent flaue 3500 kr (og mesteparten av dét på et modelloppdrag), kjenner jeg behovet for å stenge ute stemmene som overbeviser om nederlag, tvil og mindreverdighetskomplekser. Fornuften forteller meg at slik er det å være nyutdannet, og at jeg som alle andre må ta tiden til hjelp. Alikevel er det noe som skuffer. Skikkelig. Et håp om at jeg skulle være spesiell. At universet skylder meg litt medvind. Som mange i dag lever også jeg i en verden som jager etter noe som er i fremtiden og lover at alt blir bedre.
At ting skal ordne seg!
Og som vanlig er det vanskelig å ikke kjenne på skuffelsen når man runder hjørnet og innser at ikke bare forsatt føler man seg som seg selv. Man ser ut som seg selv og sier de samme tingene til seg selv. Så -vi prøver noe nytt! Yoga skal være bra.
Timen er keitete og til tider ubehagelig og overraskende svett (deler av den gjennomsyret av panikkangst for min del), men fin. Men det jeg biter meg merke i og tar med meg hjem den kvelden er de siste to minuttene av timen. Vi sitter på matten lettere forvirret, men rolige, røde i kinnene og hører på den behagelige stemmen til instruktøren. Hun sier noe jeg sjelden hører og som gjør meg varm og rørt. "Da kan dere takke dere selv for at dere kom hit i dag. Nå har dere gjort noe godt for kroppene deres. Husk at kroppen din er perfekt akkurat i dag med sine vondter og begrensninger. Om vi sees igjen eller ikke, Namasté."
Ingen løfter om en bedre dag, uke eller år. Bare et øyeblikks takknemlighet for i dag.
Dét vil jeg lære meg.
