Jeg har alltid vært hjemme-kjær. Som barn og tenåring, da alle hadde hobbyer og aktiviteter etter skolen, skjønte jeg aldri hvorfor folk utsatte det beste med en dag ute -å komme hjem. Er en slik person som gjerne vil ha en dag inne etter jeg har hatt en dag ute. En pause fra verden kanskje.
At jeg tror jeg er synsk og kan lese andres tanker de måtte ha om meg, dét vet jeg. Navnet er Madam Vix og hun vet alt. Hun gjør at jeg blir mer sliten av sosialt samvær. Og spesielt sosialt samvær der jeg må prestere noe og det forventes en viss kvalitet på arbeidet jeg gjør, da er hun nådeløs. Hun synes jeg er en ordentlig slabbedask og gjør en skikkelig møkkajobb. En real bitch, når jeg tenker meg om. Og til færre mennesker det er rundt meg, til mindre har hun her å gjøre. Derfor er jeg veldig takknemlig for at jeg kan drive med det jeg gjør, der jeg gjør det. Hjemme.
Da kan jeg deale med mine egne forventninger, og ikke alle disse imaginære.
Men uansett hvor mye drama Vix lager oppi hodet mitt, kommer jeg ikke vekk fra tanken om at det er noe ved meg som gjør at folk tror jeg tåler mye mer enn jeg gjør.
Kanskje det er fordi jeg alltid sier ja og nikker med stor iver når du spør meg om jeg kan ta på meg en oppgave. Gjøre litt ekstra. Ofre litt mer. Kanskje fordi jeg er en skuespiller. En god skuespiller som er så redd for å bli avslørt, for hva enn hun tror hun må skjule, at hun overspiller selvsikker og imøtekommende hyggelig.
Noe jeg tror mange av oss gjør.
Kanskje fordi jeg, som så mange andre, har litt mer følelser utenpå fordi jeg velger å uttrykke meg kreativt gjennom hvordan jeg ser ut.
Jeg opplever også at folk tror eller føler de kan være ærligere med meg om utseendet mitt enn til visse andre mennesker. Og dette er veldig rart, fascinerende egentlig, fordi man påpeker som oftest ikke negative ting når man møter folk, for første gang eller bare igjen, gjør man?
Man prøver som regel å finne noe positivt.
Jeg føler derimot at enkelte føler at de ikke trenger det med meg. Så poenget mitt i dag er at du ikke vet hvem noen er. Trå forsiktig.
Har du ikke noe pent å si, spør deg selv to ganger om det gagner noen at du sier det.
Og er du så lite sosial intelligent at du ikke forstår bedre og fortsatt bare må fortelle meg hvor spesiell og rar, typisk, syk eller lite attraktiv etter din smak jeg ser ut, tro meg når jeg sier at jeg faker den latteren. Så serverer jeg deg en løgn om at jeg ikke tar meg nær av slike kommentarer og at alle selvsagt har rett på egen smak, og at vi må tåle å være ærlige! Og ender det hele med flere løgner, som at vi bare må finne på noe en dag. Nå er det altfor lenge siden. Vi har det alltid så gøy sammen.
Stakkars deg.
For sånne som deg, de vil ikke folk være med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar